I den smidige floraen er SAFe den uelskede giganten. Det er rammeverket de fleste elsker å hate. For puristene er det en «hyllevare»-karikatur av agilitet – et rigid, ovenfra-styrt system som kler opp vannfall i nye, kostbare klær.
Og la oss være ærlige: Kritikken treffer ofte. Vi har alle sett implementeringer som drukner i seremonier og byråkrati, hvor transformationen dør idet sertifikatene er hengt på veggen.
For å forstå SAFe, eller mitt forsøk i et forsvar av SAFe må vi ikke starte med en en analyse av agilitet. Vi må starte med japansk kampsport.
Delusjonen om “Ri”
Der finnes et konsept for mestertring kalt Shu Ha Ri (守 破 離).
- Ri (離) er nirvana. Det er mester-stadiet. Her har du internalisert prinsippene så dypt at du ikke lenger trenger regler. Du er prinsippet. Du handler flytende, instinktivt og skaper dine egne teknikker tilpasset situasjonen.
- Ha (破) er svenne-stadiet. Du forstår prinsippene bak reglene og kan bevisst begynne å bryte dem, tilpasse dem og eksperimentere.
- Shu (守) er lærling-stadiet. Her skal du ikke tenke selv. Du skal ikke improvisere. Du skal følge en kata – en nøyaktig, foreskrevet sekvens av bevegelser – og kopiere mesteren til punkt og prikke. Målet er å bygge grunnleggende muskelminne.
Den nye smidige studenter ofte store feil er at de forventer at alle skal starte på “Ri”. De ser for seg at en hundre år gammel bank, bygget på siloer og hierarki, bare kan “bestemme seg” for å bli et flytende, autonomt nettverk av team. Og slev om de ikke sier det faciliterer de eller subtilt gir utrykk for dette.
Dette er organisatorisk magisk tenkning.
SAFe som en nødvendig “Shu”
Nå, se på den “super-rigide” organisasjonen du nevnte. Denne organisasjonen har null smidig muskelminne. Ideene om “autonomi” og “tillit” oppleves ikke som frigjørende; de oppleves som rent kaos.
Når denne organisasjonen skal transformere, trenger den ikke “Ri”. Den trenger “Shu”.
SAFe er et “Shu”-rammeverk.
Det er en høyt spesifisert, nesten plagsomt detaljert kata for store bedrifter. Det er en oppskrift for de som aldri har stått på et kjøkken før.
- “Nå skal dere alle planlegge sammen i to dager” (PI Planning).
- “Nå skal dere synkronisere på denne måten” (ART Sync).
- “Nå skal dere snakke om flyt på dette nivået” (Value Streams).
Organisasjonen skal ikke improvisere. Den skal kopiere bevegelsene. Hvorfor? Fordi den ikke aner hva den driver med. Den trenger støttehjul. Den trenger en kata.
Det er ikke tilfeldig at disse rigide organisasjonene velger SAFe. De velger det ikke til tross for at det er strukturert; de velger det fordi det er det. Det er det eneste “trygge” valget som gir dem en gjenkjennelig struktur i møte med det ukjente.
Djevelens advokat
Som djevelens advokat er mitt argument dette: SAFe er et av de mest effektive verktøyene vi har for å dra en “Shu”-organisasjon inn i den smidige verden.
Smerten ved en SAFe-implementering er ikke et bevis på at rammeverket er feil. Smerten er et diagnoseverktøy.
Den logistiske hodepinen under en PI-planlegging er ikke et SAFe-problem; det er den første gangen organisasjonen visuelt ser det totale kaoset av gjensidige avhengigheter den har levd med i årevis. SAFe tvinger det frem i lyset.
SAFe gir organisasjonen et felles språk, tvinger frem samtaler om verdistrømmer og synliggjør dysfunksjonelle siloer. Det er kanskje “dårlig” agilitet, men det er uendelig mye bedre enn det velorganiserte vannfallet det erstattet.
Den virkelige tragedien
Å forsvare SAFe er ikke å si at det er målet. Det er å si at det er en legitim start.
Den virkelige tragedien er ikke organisasjonene som starter på “Shu” med SAFe. Den virkelige tragedien er de som blir der.
De som utfører sin kata år etter år, uten å forstå hvorfor. De som aldri beveger seg til “Ha” – hvor de begynner å demontere rammeverket, kaste ut seremoniene som ikke gir verdi, og tilpasse det til sin egen kontekst. Og som aldri engang tør å drømme om “Ri”.
Som coacher og ledere er kanskje ikke jobben vår å fordømme SAFe. Jobben vår er å anerkjenne det for hva det er – en “Shu”-oppskrift – og deretter ha en nådeløs ambisjon om å hjelpe organisasjonen videre til “Ha”.
Beviset: Hvem sitter på LeSS-kurs?
Et fascinerende bevis på dette “Shu-til-Ha”-skiftet ser vi i bransjen selv.
Jeg har selv observert at kurs i rammeverk som LeSS (Large-Scale Scrum) – et rammeverk som av purister regnes som “renere”, mer elegant og nærmere “Ri” – ofte er fylt opp av folk med dyp SAFe-erfaring.
Ved første øyekast kan dette virke som et paradoks. Hvorfor skulle de som er drillet i ett system, oppsøke et annet som er nesten filosofisk motstridende?
Her må vi stille det kritiske spørsmålet du reiste: Hadde disse menneskene vært der foruten SAFe?
Svaret er sannsynligvis nei. SAFe var deres “onboarding” til problemet. De har fullført sin ‘Shu’. De har utført sin kata i årevis. De har polert nok biler til å mestre bevegelsen.
Nå er de sultne på “Ha”.
De er de nysgjerrige lærlingene som har begynt å spørre hvorfor. Hvorfor denne rigide blokkeringen? Hvorfor må vi gjøre det nøyaktig slik? De er klare for å dekonstruere reglene fordi de har opplevd begrensningene av dem i praksis.
SAFe skapte ikke bare en prosess; det skapte en generasjon av praktikere som er modne for å ta neste steg.
Langt fra å være en endestasjon, fungerer SAFe her som en utilsiktet, men kraftfull, katalysator for videre læring. Den skaper markedet for sin egen, mer avanserte, etterfølger.
Leave a Reply